Arbeidsmiljøloven § 1-9 med lovkommentar

Arbeidmiljøloven er viktig for alle i arbeidslivet.

Arbeidsmiljøloven § 1-9 regulerer lovens hovedregel om ufravikelighet. Etter arbeidsmiljøloven § 1-9 kan ikke loven fravikes ved avtale til ugunst for arbeidstaker med mindre det er særskilt fastsatt. Hovedregelen er altså at arbeidsmiljøloven er preseptorisk. 

Dette medfører at man ikke kan avtale seg bort fra lovens regler på en måte som gjør at arbeidstaker kommer dårligere ut enn det som er utgangspunktet etter loven. Den preseptoriske hovedregelen er ikke til hinder for at arbeidstakeren gis bedre vilkår enn det loven krever som minimum. Dette vil jo utgjøre en avtale til gunst for arbeidstakeren. 

Fravikelse av arbeidsmiljøloven til ugunst for arbeidstaker kan bare gjøres dersom en bestemmelse i loven gir anvisning på at det kan fravikes ved skriftlig avtale eller tariffavtale, eller etter dispensasjon fra Arbeidstilsynet. Det må altså være særskilte fastsettelser. 

Arbeidsmiljøloven § 1-9 er ikke til hinder fir at det inngås avtale om en minnelig ordning hvor fortrinnsrett frafalles, etter at søksmål er reist. 

Dette var tema for blant annet Høyesteretts avgjørelse i Rt. 2006 s. 1525. I den saken hadde et oljeselskap foretatt masseoppsigelser på grunn av nedgang i lete- og boreaktivitet. En av de oppsagte gikk til søksmål. Etter forhandlinger ble det inngått et forlik hvor arbeidstakeren fikk tilbud om minst fem vikarturer med normal varighet på 14 dager offshore, mot at han frafalt krav om gjeninnrettelse. Etter den femte vikarturen gikk arbeidstakeren til søksmål mot oljeselskapet, og hevdet at han var blitt sagt opp uten saklig grunn. Høyesterett kom til at dagjeldende arbeidsmiljølov fra 1977 § 5 ikke var til hinder for at det, etter at søksmål var reist, ble avtalt en minnelig ordning hvor fortrinnsrett som fulgte av loven ble frafalt. 

Utdrag fra dommens avsnitt 29 og 30: 

Etter arbeidsmiljøloven § 5 er lovens bestemmelser ufravikelige til arbeidstakerens ugunst «med mindre dette er særskilt fastsatt». Noe slikt unntak er ikke fastsatt i § 67, og A har gjort gjeldende at han ikke lovlig kan gi avkall på fortrinnsrett etter § 67 nr. 1 

Etter min mening er ikke § 5 til hinder for at en arbeidstaker, etter å ha reist søksmål, kan avtale en minnelig ordning som går ut på at vedkommende frafaller for eksempel fortrinnsrett etter § 67. De bestrebelser som ellers gjøres i samfunnet for å løse rettskonflikter i minnelighet, taler med styrke for at § 5 ikke stenger for minnelige avtaler som avviker fra lovens ellers ufravikelige bestemmelser etter at sak er reist. Et rettsforlik faller således etter mitt syn utenfor virkeområdet til arbeidsmiljøloven § 5. 

Avtalen kan heller ikke ses å være i strid med avtaleloven § 36. Jeg tilføyer at A hadde bistand av advokat under forhandlingene. 

Se også Høyesteretts avgjørelse inntatt i Rt. 2006 s. 420, som gjaldt avtale om bindingstid. Spørsmålet i saken var erstatning for en ansatt eiendomsmegler som sa opp et arbeidsforhold til tross for en avtale om bindingstid. Flertallet i Høyesterett kom til at avtalen påla megleren å forbli ansatt i firmaet ut bindingstiden, og at virkningene av avtalebrudd ikke var begrenset etter avtalen. Dagjeldende arbeidsmiljølov fra 1977 § 58, jf. § 5 var ikke til hinder for at en arbeidstaker kunne binde seg til en fire års arbeidsplikt uten oppsigelsesadgang, så lenge arbeidsgiver hadde en tilsvarende plikt til å beholde arbeidstakeren i denne perioden. Bindingen lå nær grensen for hva som kan aksepteres, men den ble etter en konkret vurdering ikke ansett ugyldig etter avtaleloven § 36. 

Arbeidsmiljøloven § 1-9: 

Loven kan ikke fravikes ved avtale til ugunst for arbeidstaker med mindre det er særskilt fastsatt.

Les mer om Arbeidsmiljøloven på Rekruttering.no, les og denne artikkelen om Arbeidsmiljøloven § 1-8.

Urettmessig heving fra entreprenør ga hevingsrett for byggherren

Hvilke rettigheter har man ved heving av boligkjøp?

I saken LB-2009-156611 var spørsmålet om byggherren hadde rett til å heve avtalen og kreve erstatning på grunn av vesentlig kontraktsbrudd fra entreprenøren. Entreprenøren (Løken) hadde trukket seg fra arbeidet på tomten 7. desember 2007 ved å fjerne maskinene. Årsaken til dette var at byggherren (Jensen) hadde holdt tilbake betalingen av de to første fakturaene. Dette er vanlige problemstillinger innen Eiendomsrett.

Lagmannsretten måtte dermed drøfte om entreprenørens heving var berettiget, for å avgjøre om en eventuelt uberettiget heving ga byggherren hevingsrett som følge av forsinkelsen grunnet opphøret i arbeidet.

Lagmannsretten vurderte spørsmålet som følger: 

Det blir spørsmål om Løken hadde rett til å innstille arbeidet på denne måten. Dette spørsmålet henger nært sammen med spørsmålet om Jensen hadde rett til å holde tilbake betalingen av de to første fakturaene. Dersom Jensen hadde rett til dette, innebærer Løkens innstilling av arbeidet et vesentlig kontraktsbrudd, som gav Jensen rett til å heve avtalen og kreve erstatning. I motsatt fall foreligger det et vesentlig kontraktsbrudd fra Jensens side, som ville gi Løken rett til å heve avtalen, det vil si innstille arbeidet slik det ble gjort. 

Partene er enige om at boligoppføringsloven kommer til anvendelse på avtalen mellom Løken og Jensen. Det følger av boligoppføringsloven § 3 at det ikke kan avtales eller gjøres gjeldende vilkår som er dårligere for forbrukeren enn det som følger av loven. Vurderingen av om forbrukeren blir dårligere stillet, skal skje i tilknytning til det enkelte vilkår. Avtaleforholdet mellom partene er følgelig regulert av den muntlige avtalen basert på Løkens tilbud og boligoppføringsloven. 

Når det gjelder spørsmålet om Jensen hadde rett til å holde tilbake betalingen av de to første fakturaene, må retten ta stilling til hva som er avtalt mellom partene om betalingen. Tilbudet fra Løken som Jensen aksepterte muntlig med noen korreksjoner, inneholder ingenting om betalingen. Løken har forklart at han avtalte muntlig med Jensen at det skulle foretas á konto betalinger, noe Jensen bekreftet at han aksepterte. Lagmannsretten legger derfor til grunn at det muntlig var avtalt mellom partene at det skulle skje á konto betalinger. 

[…] 

For lagmannsretten fremstår det noe uklart om Løken var klar over at boligoppføringsloven fikk anvendelse, og i særdeleshet om han var klar over begrensningene for å kunne avtale forskuddsbetaling i § 47. 

[…] 

Lagmannsretten har derfor, i likhet med tingretten kommet til at det ikke forelå noe betalingsmislighold fra Jensens side da Løken 10. desember 2007 trakk seg fra avtalen. Som det fremgår, hadde for øvrig Jensen betalt den første fakturaen 150 000 kroner 7. desember 2007. Løken hadde følgelig ikke adgang til å heve avtalen. 

[…] 

Når Løken avbrøt arbeidet og trakk tilbake ansvarsretten, finner lagmannsretten det derfor klart at dette innebar et vesentlig kontraktsbrudd fra Løkens side, som ga Jensen rett til å heve avtalen, jf. boligoppføringsloven § 20. Jensen har derfor krav på erstatning, jf. boligoppføringsloven § 22, jf. § 35. 

Dommen illustrerer at reglene i bustadoppføringslova er ufravikelige til ugunst for forbrukeren. I dette tilfellet var ikke entreprenøren klar over at reglene gjaldt, og hadde da avtalt en ordning i strid med regelen i lovens § 47. Byggherren, som måtte regnes som forbruker, hadde da ikke misligholdt kontrakten ved å bryte den muntlige avtalen.

Finn mer nyttig informasjon på Enterprisejuristene.no.

Utløsning av aksjeeier

Slik kan man utløse en aksjeeier i et aksjeselskap.

Aksjeselskap vil ha muligheten til å utløse aksjeeiere etter aksjeselskapsloven. Hensynet bak reglene om utløsning er at aksjeselskapet skal kunne kjøpe ut aksjeeiere som skaper problemer for driften av selskapet, uten å måtte gå veien om oppløsning.

I det videre vil det gjøres rede for vilkårene for å få en aksjeeier utløst etter aksjeselskapsloven, noe som er vesentlig når det gjelder selskapsrett.

Utløsning av en aksjeeier
Aksjeselskapsloven § 4-25 gir regler om utløsning av aksjeeier etter at det er reist søksmål. Avgjørelsen om å reise søksmål treffes av generalforsamlingen etter forslag fra styret, jf annet ledd. Etter bestemmelsen «skal» domstolen utløste aksjeeier dersom han ved «mislighold har krenket selskapsforholdet vesentlig», dersom det har oppstått et alvorlig og varig motsetningsforhold mellom aksjeeieren og andre aksjeeiere i selskapet vedrørende driften av selskapet eller dersom andre tungtveiende grunner tilsier at aksjeeieren utløses.

Ordlyden «skal» må forstås slik at retten er pliktig å utløse aksjeeieren dersom et av de to nevnte tilfellene foreligger. Det foreligger ikke noe ytterligere krav om at disse forholdne medfører at «tungtveiende grunner» taler for å utløse aksjeeier slik tilfellet er for innløsning. Domstolen er dermed pliktig til å treffe beslutning om utløsing i de tilfelle vilkårene er oppfylt. En annen sak er at vurderingen av om vilkårene er oppfylt innebærer skjønnsutøvelse av domstolen.

For det første er domstolen pliktig å treffe avgjørelse om utløsning dersom aksjeeieren ved «mislighold» har krenket selskapsforholdet «vesentlig». Kravet om mislighold innebærer at aksjeeier må ha handlet i strid med askjeeierkontrakten eller loven. Videre må dette kontraktsbruddet krenke selskapsforholdet «vesentlig». Dette innebærer at ikke ethvert kontraktsbrudd gir grunnlag for utløsning. Selskapsforholdet må bli påvirket i betydelig grad. Typisk vil dette være illojal opptreden eller myndighetsmisbruk. Uenighet om driften av selskapet kan medføre at det oppstår et alvorlig og varig motsetningsforhold mellom aksjeeierne. Aksjeeieres motiv for kjøp av aksjer i et selskap er som hovedsak økonomisk motivert.

Det ville derfor vært urimelige dersom de var bundet til selskapet til tross for at det ikke ville være mulig å drive det på en måte som ivaretok aksjeeiernes interesser.

Vilkår for utløsing av aksjeeiere
Til slutt vil det foreligge grunnlag for utløsning dersom tungtveiende grunner tilsier at aksjeeieren utløses. Dette vilkåret er ment å fange opp de tilfellene hvor det vil være urimelig at aksjeeier i et aksjeselskap skal kunne fortsette å bli i selskapsforholdet. Vurderingen er konkret og det er opp til domstolen å avgjøre om det foreligger tungtveiende grunner i det enkelte tilfellet.

De andre forholdene som gir grunnlag for utløsing kan imidlertid gi retningslinjer for når det foreligger slike tungtveiende grunner. Etter disse forholdene må det sies å kreve særskilte grunner for å kunne utløse en aksjeeier. En tilsvarende terskel må anvendes i vurderingen av om det foreligger tungtveiende grunner.